av Aksel Tveråmo, Allmennlege i Bergen

Spørsmål:

Har New Public Management med digitaliseringens hjelp, utartet til et byråkratisk tyranni, der regelverket trumfer klinisk skjønn?

Er dette i så tilfelle en form for medikalisering, der politikere får overta medisinsk definisjonsmakt til politiske styringsformål, uten at fagmedisinere tar opp kampen om faget?

Er i så tilfelle Den Hippokratiske lege-eden (ikke skade, om ikke helbrede, så lindre og alltid trøste) og medisinske klinikere gjort irrelevante, til fordel Den Byråkratiske Lege-ed (følge reglementet)?

Hvis denne regelstyrte, byråkratiske tilnærmingen til medisinfaget undergraver samfunnsmedisin og folkehelse, skal da klinikere satse på system-lojalitet og respekt for autoritære autoriteter, eller skal medisinen finne tilbake til sine røtter i pasientnær behandling med empiri, og vitenskapelig undersøkelse av empiriske fakta?

SVAR: medisinfaget samler mennesker med høy kognitiv og empatisk kapasitet. Disse menneskene er i kraft av sin fagkunnskap og sin person tilpasset samfunnet de lever i. Det digitaliserte, automatiserte og robotiserte samfunnet skal ikke legge under seg legene.

Legene skal ta i bruk digitalisering, automatisering og robotisering til pasientens og samfunnets beste. Da må legene bruke teknologiens muligheter, men ikke la seg styre som roboter i et autoritært, byråkratisk, tyrannisk system.

Vestlig tradisjon bygger på kunnskapsutvikling ved debatt mellom tese og antitese, en idéutvikling som kan resultere i en ny syntese.

Big Tech og Big Pharma har produsert en enkelt løsning (vaksine og lockdown -strategi) som skal gjelde for alle uten individuell tilpasning. 

Den slags automatisering og digitalisering av store, komplekse prosesser har ført verden inn i store sosiale problemer, der en fruktbar debatt ikke er mulig, pga sosiale stigma i sosiale medier og ensretting av tradisjonelle avis- og TV-medier.

Vi kan ikke forvente at samfunnets medier i egenskap av å skulle være den fjerde statsmakt og en borgerlig offentlighet, skal mestre å lede en prinsippdebatt om New Public Management, digitalisering, byråkratisk tyranni og den Byråkratiske Lege-ed.

Vi kan heller ikke forvente at politikere som er oppdratt og utdannet innen partipolitikk og byråkratisk strategi, skal være i stand til å tenke nytt, eller at de vil ønske en debatt velkommen som kan redusere deres definisjonsmakt.

Men vi som leger og helsearbeidere skal ha et kaldt hode og varmt hjerte (ikke varmt hode og kaldt hjerte), kan være i stand til en slik debatt.

Derfor blir det vår jobb. Ingen andre greier det!